- Tillit må bygges innenfra.

Tema for Verdensdagen for psykisk helse 2026 er "tillit". Ikke tilfeldig, i en tid der uro, frykt og splittelse er økende i samfunnet.

Vi er født inn i en verden av lys og mørke. Selv i Norge - et av verdens beste land å bo i - vil vi aldri være forskånet for vonde opplevelser. Og i en tid preget av uro og usikkerhet i verden, der fortsatt mange opplever feil og svakheter i systemene vi har bygd oss, kan det være mange grunner til mistillit.

Jeg tror imidlertid ikke at ting er verre enn før. Jeg tror bare alt har blitt mer synlig, samtidig opplever jeg at det er langt større takhøyde til å si ifra.

Når vonde ting skjer er det naturlig å kjenne på behov for en forklaring og en unnskyldning. At de som forårsaket tillitsbruddet ordner opp. Men slik møtes vi ikke alltid. Å oppleve å være alene med det som er vanskelig, og å derfor velge å lukke hjertet, har vært en del av min og mange av de jeg kjenner sin historie.

I følge den verdenskjente legen Dr. Gabor Mate er ikke 'traumet' det vi opplever. Traumet er hva som skjer inni oss, som et resultat av det vi opplever. Å sitte igjen med en oppfatning at vi ikke er viktige, ikke har verdi, eller at vi er 'feil'.

Dette er ingen ‘quick fix’ å reparere. Og vi skal ikke møte de som har gjort oss urett med fornyet tillit før vi ser en endring. Men den gode nyheten er at selv om vi ikke får gjort noe med det som skjedde, så har vi alle muligheter til å snu historien. Det kan vokse en enorm kraft ut av tragedier. Men det skjer gjennom å ta tilbake tilliten og kjærligheten til oss selv, som vi ble frarøvet.

For meg tok det 12 år. Fra jeg var nødt til å møte speilbildet mitt i lys av at jeg skulle bli pappa. Det gjorde meg livredd. For jeg forstod at kjærligheten og tilliten jeg hadde i oppgave å nære og ruste min sønn med, måtte komme fra kjærlighet og tillit til meg selv. Den tilliten var ikke der, hjertet var stengt, blikket mitt livløst.

Jeg måtte ha hjelp. Til å bli glad i meg selv. Den jeg 'egentlig' er. Det er jeg nå. Skikkelig. Det fine er at det har gjort meg mye mer glad i alle andre også. Til og med de som har gjort meg urett.

Grunnen til at jeg brenner for å fortelle om dette, er at nå som jeg har kommet ut 'på den andre siden' så er jeg ikke den samme. Jeg føler meg som en vott, som tidligere har vært vrengt med ullforet ut, og som nå har kommet på rettsiden. Jeg tar helt andre valg, opplever mye mer mening, har reparert relasjonene til mine nærmeste, og gleder meg til å stå opp. Hver. Eneste. Dag.

Det kan høres kleint og banalt ut å møte seg selv med kjærlighet og tillit, men det var i praksis det jeg fikk hjelp til. Og å bære denne kjærligheten og tilliten med meg videre i møte verden rundt meg med, har derfor blitt min måte å jobbe for tillit i samfunnet.

For å være tydelig: Dette er ikke en rosenrød historie, der det bare er å åpne hjertet sitt så blir alt bra. Å åpne hjertet, og leve med et åpent hjerte er smertefullt For det handler om klare å stå i smerte, angst, selvforakt, sinne, sorg, frykt, men å tørre å møte seg selv i den mørkeste avgrunnen - som også er en del av oss.

Jeg tror ikke det går an å komme videre før vi tør å møte oss selv i den realiteten vi står i på innsiden.

Det kan være tungt og vanskelig når man står alene. Men det finnes flere og flere som har begynt å åpne opp. Og jeg tror vi må finne sammen nå, for å finne ut hva et oppriktig 'trygt rom' er i praksis, bygge et slikt rom, og fremsnakke de oppriktig trygge rommene som allerede er å finne i samfunnet.

Når jeg oppdaget Hjelpa-nettverket, og menneskene bak hjelpemodellen Sortlandshjelpa, Trondheimshjelpa, og flere andre Norske kommuner har adoptert, fikk jeg troen tilbake på det offentlige hjelpesystemet. Fordi de åpner for metoder mange av de fremste og modigste fagmiljøene praktiserer.

'Hjelp som hjelper', som de kaller det, handler om å se hele mennesket. Ikke lenger prakke på oss flest mulig diagnoser og medisiner, men heller se årsakene bak. I traumebevisst omsorg er det alltid en årsak bak en adferd. Det handler om å spørre hva du har opplevd som gjør at du har det slik du har det. Det handler om å møte oss med det utgangspunktet vi har, og hjelpe oss ut i fra behovene våre derfra. Ett steg i gangen, på våre premisser.

Vi lever i en tid der vitenskap nå møter urgammel visdom og åndelighet. Det betyr at det du har opplevd, opplever, føler skal ha plass. At din stemme er en ufravikelig del av sannheten. Dette kommer til å endre måten vi lever på, og måten vi hjelper hverandre. Men det kommer til å ta litt tid.

I ventetiden kan vi allikevel begynne i oss selv, og med hverandre.

Min mistillit snudde når jeg gav meg selv tillit og verdi. Når jeg tok meg selv på alvor, satte ord på følelser og behov, og satte tydelige grenser for meg selv i møte med systemet - som tross alt har i oppgave å hjelpe. Det var et valg jeg måtte ta, som ingen kunne gjøre for meg. Det har gjort at menneskene jeg har møtt, både venner og hjelpere i systemet har fått en sjanse til å forstå. Grunnlag for å ta meg på alvor, og til å gi meg rett støtte og hjelp.

Men jeg har også måttet lære meg systemet, snakke systemets språk, i villighet til å møte systemet så langt systemet har kommet. Med respekt, med ro, med selvansvar i bakhodet.

En slik tillit lar seg vanskelig rive ned, og er gledelig smittsom.

Jeg tror det er derfra tilliten i samfunnet må bygges ifra – menneske for menneske, innenfra og ut.

Ideen med samfunnet var at vi skulle hjelpe hverandre. Og for å komme dit er mitt viktigste budskap - på verdensdagen for psykisk helse - at tillit er et valg vi må tørre å ta hver dag. At det må bynne i oss selv, og at hver og en av oss har ressursene i oss til å klare det.

Det var Gandhi som en gang sa "vær forskjellen du ønsker å se i verden". Jeg tror på det. Vi trenger bare å vite at det er mulig, og finne mot til å handle.

Lars-Erik Lysgard

initiativtaker til Hjertefolk